Artikkel

Teori - Artikkel

The First Unified Theory


Første verifiserte hovedteori.

Oppdagelse av nytt nivå glede.


Av Gunnar Arild Holth


Oppsummering:


       Er det mulig å komme fram til en ny og mer elegant vitenskapelig hovedteori? I 1988 kom fysikeren David Bohm med det overraskende forslag å forsøke "et åndsprinsipp" i rollen som årsak og "materie" som virkning. Forutsetningen for å kunne undersøke denne muligheten er å holde seg strikt til vitenskapens kjøreregler. Det vil si, samle uforklarlige fenomener og paradokser, utvikle "åndsprinsippet" til et sett karakteristiske antagelser, og undersøke om det nye settet logiske regler løser problemene. Resultatet er en ny reduksjonistisk hovedteori som forklarer alle typer fenomen, passer til alle kjente fysiske lover og - er bekreftet med eksperimenter. Framtredende konsekvenser inkluderer at elementære partikler i atomet blir elementære ideer og elementære krefter tiltrekning mot glede.

Verden laget av tiltrekning mot glede


Innholdsfortegnelse artikkel:


Bakgrunn for ny teori

Beskrivelse kontra forståelse

Verifisering av dagens teori

Forpliktelse

Jakten på en crazy teori

    Verifisering I og II

    Verifisering III

    Verifisering IV

     Verifisering V

     Verifisering ved hjelp av eksperimenter

Konklusjon



Teori - Artikkel

The First Unified Theory


Bidrag fra en ikke-fysiker

       

       Atomet er ikke et grunnstoff, men en grunnide. De registrerte elementære enhetene i atomet er ikke materielle partikler, men begrepene grunnideen er bygget opp fra. Kreftene som er målt i dypet av atomet er ikke krefter uten kvalitet, men tiltrekning mot glede. Drivkraften i virkeligheten vår er gledemaksimering.


Bakgrunn for ny teori


       Utsagnene ovenfor er hentet fra den nye reduksjonistiske hovedteorien vi skal komme tilbake til om litt. Men aller først; hvorfor lansere et så crazy forslag til en Great Unifying Theory?

       Svaret er vitenskapens krav til rasjonalitet (fornuft). Det er en teoris overlegne evne til å kunne forklare virkeligheten som gir den rett til å diktere hva som er rasjonelt. (1) Det gjeldende materielle paradigmet har grunnleggende problemer med å forklare alle typer fenomen. Vi trenger en ny hovedteori som er tilstrekkelig crazy til å kunne løse problemene og diktere en ny rasjonalitet.

     


Beskrivelse kontra forståelse


       Albert Einstein er kjent langt utenfor vitenskapens kretser som opphavet til relativitetsteorien, E = mc2 og bidraget til kvanteteorien.  "Men", sier fysikeren Brian Greene på sin hjemmeside The Elegant Universe (tidligere utgave), ”mange vet ikke at hans største teori aldri ble fullført. (….) Einsteins krone på verket skulle ha vært en teori for ”enhetsfeltet”, et forsøk på ”å lese Guds tanker”. Einstein var ganske enkelt forut for sin tid. Mer enn et halvt århundre senere er drømmen hans om en enhetsteori blitt den Hellige Gral i moderne fysikk.”

       Fysikkens bidrag til å løse Einsteins Quest er definitivt imponerende. Innsikten i deler av virkeligheten, spesielt i dypet av atomet, er blitt uhyre detaljert. Jakten på en hovedteori for forståelse av virkeligheten burde ha større håp om å lykkes enn noen gang tidligere. Og likevel, - sett fra en ikke-fysiker som tar vitenskapens målestokk på suksess bokstavelig -, er det et annet inntrykk som trer fram.

       Reduksjonistene oppsummerer vitenskapens håp og krav til en Theory Of Everything / Grand Unifyed Theory på denne måten: ”Dersom du forstår alt omkring ingrediensene, (….), forstår du alt.” De fenomenene som skulle utgjøre ingrediensene var fysikkens elementære materielle partikler og krefter. De er uhyre nøyaktig beskrevet, men ikke et menneske på kloden forstår noe av disse raritetene. Vitenskapen har beskrevet for eksempel tyngdekraften og u-kvarken med uhyre nøyaktighet, men forstår ingenting av hvorfor adskilte legemer trekkes mot hverandre eller hvor egenskapene ved kvarkene kommer fra. Det samme gjelder alle de andre ingrediensene. De er nøyaktig beskrevet, men vi forstår ingenting av dem. Skal vi ta reduksjonistene på ordet kan vi oppsummere situasjonen nokså enkelt: Ettersom vi ikke forstår noe av ingrediensene, forstår vi ingenting.

       Stephen W. Hawking slår fast at vitenskapen har forlatt arbeidet med å løse Den Store Gåten. I A Brief History of Time sier han det slik: ”Vi befinner oss i en forvirrende verden. Vi vil gjerne finne frem til meningen med det vi ser rundt oss og spør: Hva er universets vesen? Hva er vår plass i det, og hvor kommer vi fra? Hvorfor er det slik det er?” Men i praksis er det etter hvert ikke det vitenskapen konsentrerer seg om å finne ut, sier Hawking: ”Egentlig har vi omdefinert vitenskapens oppgave til å være oppdagelse av lover som vil sette oss i stand til å forutsi begivenheter (….). Men spørsmålet blir fortsatt: Hvordan og hvorfor ble disse lovene for universets starttilstand valgt? ” Og ”Hittil har de fleste forskere vært så opptatt med utviklingen av nye teorier som beskriver hva universet er, at de ikke har stilt spørsmål om hvorfor.”

       Vitenskapen driver for øyeblikket ikke med utvikling av forståelse, sier Hawking. Den driver utvikling av beskrivelse. Solid verifiserte beskrivelser er utmerket. Men verifiserte beskrivelser har ingen verdi som verifisering av forståelse. Bidraget fra fysikken er dermed annerledes enn mange har trodd. Det mange har trodd var en solid løsning på Den Store Gåten er kun en uhyre nøyaktig beskrivelse av spesielle deler av Den.


 

Verifisering av dagens teori


      Det spesielle med vitenskap som metode er ikke at den samler kunnskap. Alle driver med det. Det spesielle med vitenskap er forpliktelsen til å verifisere all kunnskap ved å undersøke om de logiske reglene som er karakteristiske for en hypotese passer til å forklare alle typer fenomen. I dette tilfellet består hypotesen av antagelsen om at virkeligheten er bygget opp av materielle minstedeler. Det vi har av redskaper å bygge forklaringer med i dag er livløse materielle minstedeler, årsaker i tid og rom, blinde fysiske lover og tilfeldigheter.

       Forsøker vi å bruke disse redskapene til å forklare de fem hovedtypene fenomen ser det kort oppsummert slik ut:

 

I   ) Elementære fysiske fenomen: Ingen av dem kan forklares av årsaker i tid og rom. Alle framstår som mirakler.     

II  ) Andre særtrekk fra fysikken: Krefter, balansering av krefter, samling av elementære fenomen til atomer, masse, energi, relativitet, kvantifisering av energi etc. er akseptert til tross for det bruddet de representerte med de opprinnelige forventningene til en forståelig materiell verden. Vi forstår nå ingenting av hva de er eller hvorfor de er som de er.   

III ) Komplisert design: Den første levende cellen, utviklingen av arter og av økologiske systemer må forklares som oppstått fra tilfeldigheter, - den egenskapen som i utgangspunktet er karakterisert nettopp av sin manglende evne til å frembringe komplisert design.

IV ) Ordinære idebaserte fenomen: Beskrivelsen av ingrediensene bidrar ingenting til oppklaring av "paradokset ånd og materie". Bevissthet, intelligens, følelser, idedannelse, læring, hukommelse, m. fl., blir mirakuløse fenomen oppstått av ingredienser uten spor av slike egenskaper

V ) Ekstraordinære idebaserte fenomen: ESP, synkronisitet, mirakler, erfaringer av ekstrem Glede, nære-døden-opplevelser, etc. De logiske reglene i paradigmet passer ikke til denne typen fenomen. Slike fenomen blir avvist som umulige med henvisning til dagens teori, og uavhengig av om de utgjør reelle fenomen eller ikke. 


       Verifiseringen gir negativt resultat. Ingen av de fem typene fenomen kan forklares ved hjelp av redskapene i det materielle paradigmets redskapskasse. Logikken fører til kompliserte eller ufattelige forklaringer, fenomenene  framstår som totalt forskrudde.  Det ser ut til at reduksjonistene får rett. Når vi ikke forstår ingrediensene, forstår vi ingenting. Verifiseringen blir erstattet av tro og håp. Vi ender i et diktat som trer de logiske reglene ned over fenomenene og gir hypotesen status som teori til tross for at den aldri er verifisert med positivt resultat.

       I følge Thomas Kuhn (The Structure Of Scientific Revolutions) er denne situasjonen helt vanlig forut for paradigmeskifter. Normalvitenskapen arbeider ut fra ideen om at de vet hvordan verden er. Forskerfelleskapet er derfor lite opptatt av uforklarlige fenomen og verifisering. Ja, i følge Paul Feyerabend (Against Method) er det trolig mer alvorlig enn som så. "Vi må komme til klarhet i det totale fenomenets natur: Registrering + antagelser. Det er ikke to handlinger – en som registrerer fenomenet, en annen som tildeler det en anvendelig antagelse, – men bare en, (...)  å beskrive en kjent situasjon er for den som beskriver den en begivenhet hvor antagelse og fenomen er smeltet sammen." Og dette sier ikke noe negativt om normalvitenskapen. Tvert imot. Å holde fast på gjeldende antagelser gjennom perioder med grunnleggende problemer er nødvendig for å utforske paradigmets sanne potensiale.

       Men dersom problemene fortsetter er tiden inne for å ta de uforklarlige fenomenene på alvor og bruke dem som grunnlag for det Kuhn kaller krisevitenskap



Forpliktelse


       Oppgaven består med andre ord i å lete etter en hypotese som kan verifiseres med positivt resultat. Vi er på jakt etter noe som bryter med de logiske reglene som i dag definerer rasjonalitet.  Niels Bohr sa det en gang slik til sin kollega Wolfgang Pauli: "We are all agreed that your theory is crazy. The question that divides us is whether it is crazy enough to have a chance of being correct.”

       Tradisjonelt har framstøtene for å løse Den Store Gåten fulgt to forskjellige strategier. Vi har den som har dominert naturvitenskapen fram til nå og som vi kan kalle den materiebaserte strategien. Og vi har den som har dominert religion og mystisisme og som jeg for ordens skyld kaller den idebaserte strategien. I 1980-årene foreslo fysikeren David Bohm å benytte metodene fra naturvitenskapen på den idebaserte strategien. Grunnen til dette nokså drastiske forslaget var nettopp opphopingen av anomalier / uforklarlige fenomen. Normalvitenskapen hadde hatt rikelig tid og ressurser til å løse disse problemene, men uten å lykkes. Han mente derfor det var duket for krisevitenskap. Og han hadde et konkret forslag.

       Den norske forfatteren Erik Dammann ble invitert til Fysikkforeningen ved Universitetet i Oslo for å innlede til en diskusjon om dette 3. mai 1988. Der introduserte han Bohms oppfordring på denne måten: ”Egentlig kan man si, at alt det jeg har snakket om, peker mot en omsnuing av forholdet mellom ånd og materie slik det normalt har vært oppfattet i naturvitenskapen: Mens ånd tradisjonelt bare har vært diskutert som et resultat av materielle prosesser i det enkelte hjerneapparat, diskuteres nå et universelt åndsprinsipp som er uavgrenset og overordnet materiens prosesser. Ifølge David Bohm blir det da naturlig å tenke seg menneskets ånd som sprunget ut av eller som uttrykk for et slikt universelt åndsprinsipp. – ‘La oss ta slike ideer på alvor’, sier Bohm, ‘La oss utforske det!’”



Jakten på en crazy teori


       OK.  La oss jakte en ny teori etter Bohms konkrete forslag. Jeg har formulert hans "universelle åndsprinsipp" som "en enhet av uendelig Bevissthet og Intelligens". I tillegg er den gitt status som Single Principle i forventning om at det er det eneste som trengs for å oppfylle kravet om å være årsak til alt. Her er den.


Single Principle


En enhet av uendelig BEVISSTHET og INTELLIGENS er THE CORE OF REALITY. Den har alltid eksistert (2), vil alltid eksistere

og er årsaken til alt.


      Religionenes forsøk på å benytte et lignende utgangspunkt har gitt gode forklaringer på fenomen av type komplisert design (den første levende cellen, arter og økosystemer), av ordinære idebaserte fenomen (bevissthet, intelligens, ideer, følelser osv.) og av ekstraordinære idebaserte fenomen (tankeoverføring, synkronisitet, healing, mirakler osv.). Men når det kommer til smågåtene fysikken har beskrevet med imponerende nøyaktighet, har de kommet brutalt til kort. Skal det være noen hensikt for vitenskapen å adoptere den idebaserte strategiene, gjelder det å finne ut om det nye utgangspunktet fører med seg logiske konsekvenser som kan hjelpe til å løse problemene.

       (Legg foreløpig merke til: Antagelsen om THE CORE gir en årsak til universet. Det var nettopp en av de tingene den gamle teorien ikke hadde redskaper til å klare og som den nye måtte ha for å klare bedre.)

       Har vi først har sagt A er det i alle fall enkelt å komme seg til B: Med BEVISSTHET og INTELLIGENS som utgangspunkt dannes master ideer. Disse master ideene realiseres automatisk og skaper virkeligheten. (De realiseres automatisk og skaper virkeligheten fordi de er virkeligheten. Virkeligheten er ikke materiell, den er realiseringen av en ide.)

      Jeg kommer ikke til å benytte akkurat denne formuleringen, men den utdypede nedenfor. Grunnen til det trenger vi ikke gå inn på her.


Konsekvens 1 – Basic Function. (Utdypet versjon.)


Med BEVISSTHET og INTELLIGENS som utgangspunkt dannes master ideer som består av to deler. Den første delen beskriver Skapelsens Intensjon. Den andre beskriver mulighetene til realisering. Slik master ideen beskriver virkeligheten, slik blir universet.


       Essensen i antagelsen er at de ideene som blir dannet av THE CORE OF REALITY realiseres av seg selv og er årsaken til alt. Det er disse ideene for det grunnleggende som har fått navnet master ideer. Men her må vi stoppe opp litt. Vi har jo en hel masse erfaringer med ideer. Så vidt det er mulig å se fra erfaringene våre har de ideene ikke evne til å skape noe som helst fysisk. Vi har akutt behov for en måte å forstå dette på som ikke kommer i konflikt allerede med hverdagserfaringene våre. La oss tenke oss to typer ideer.

       Den ene typen ideer beskriver det som trengs for å definere en virkelighet. Nå tenker vi oss at fordi den er den eneste typen ideer som beskriver et univers, så er den også den eneste typen ideer som kan være Årsaker, altså som kan realisere seg selv og skape et univers. En master ide er altså en type ide som beskriver og skaper et univers.

       Den andre typen ideer beskriver det som trengs for at vi skal klare oss i den virkeligheten master ideen vår allerede har definert og skapt. Det kan være ideer som for eksempel sier noe om farene i denne virkeligheten, mulighetene der, hvordan man kan nå mål, hva som er logisk og ikke logisk, hva som er gledelig og ikke gledelig osv. Disse ideene skaper ikke noen virkelighet, de er bare lovmessige virkninger av master ideen vår. Vi kan kalle denne andre typen ideer for spin-off ideer.

       Spin-off ideene byr det ikke på problemer å forklare. De passer greit med hverdags-erfaringene våre.

       Master ideen byr faktisk heller ikke på problemer. Vi vet for lengst at den fysiske virkeligheten vi lever i og de forestillingene vi har om den, ligner hverandre. I den gamle forståelsen forklarte vi denne likheten med at den fysiske verden tvang disse forestillingene til å bli slik de har blitt. I den nye kan vi forklare den med at disse forestillingene tvang den fysiske virkeligheten til å bli slik den har blitt. Fortsatt vet vi absolutt ikke om virkeligheten vår er idebasert eller ikke. Men vi ser at forslaget til ny forståelse passer pent til de alminnelige erfaringene.

       (Legg foreløpig merke til hvordan et gammelt paradoks forsvinner: Bak grensene for alt vi kan se utover i universet må det være noe mer og bak dette mer må det være enda noe mer, ….. Kort sagt; universet kan ikke ha noen begrensning i utstrekning. Og en ide bare skisserer en tilstand, et prinsipp. Prinsipper har ingen begrensning i utstrekning.)

       Nå. Et viktig trekk ved virkeligheten er at den ikke endrer seg fra øyeblikk til øyeblikk. Universet slik vi kjenner det er i høy grad stabilt. Når vi allerede har antatt at dette stabile universet er bygget opp av det vi har kalt en master ide, må den være en ide med et spesifikt innhold. Da reiser selvsagt det store spørsmålet seg. Hvilket innhold ville den uendelige BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN finne opp for å lage en MASTER IDE av?

       Når BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN blir deltager i den virkeligheten DEN skaper, vil DEN velge de mest gledelige og oppfyllende ideene til å skape virkeligheten av. Vi kan ta skrittet fra B til C:


Konsekvens 2 –  Governing Force.


Med BEVISSTHET og INTELLIGENS som utgangspunkt for idedannelsen vil tiltrekningen mot glede bli den styrende kraften og gledemaksimering det styrende prinsipp for skapelsen.


       (Legg foreløpig merke til: Krefter har fått en  forklaring.…. Et nytt sentralt fenomen den gamle teorien ikke maktet å forklare og som den nye måtte kunne klare bedre.)

       Hvordan man lager glede vet vi en hel del om. Det vi vanligvis gjør er å forsøke ordne omgivelsene våre så det blir gledelig å leve i dem. Vi betrakter oss selv som kids og forsøker å organisere verden som en gledelig playground. Kaster vi et blikk på verden omkring oss virker det som BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN maksimerer glede ved å gå kreativt amok. DEN oppfører seg som om alle individer deler bevissthet og hvert individ dermed er i stand til å erfare gleden alle andre individer erfarer, - DEN maksimerer glede ved å lage KIDS og PLAYGROUNDS med gledesgaranti i myriader av ulike og fantastiske former.

       Dersom THE CORE ikke bare skaper verden av ideer, men av en MASTER IDE som er maksimalt gledelig, burde verden være superekstremt GLEDELIG uten anstrengelser fra vår side. Erfaringen forteller oss at slik er det ikke. Svært lite her kan ordnes uten strev og bekymring og det mest iøynefallende med gleden er at den har for vane å mangle. På det punktet er vitenskapen brutalt tydelige: Fenomener er alt. Teorier er ingenting. Altså er det bare to muligheter. Enten har skissen til en idébasert teori for virkeligheten allerede vist seg å være feil, eller så mangler det noe i skissens redskapskasse.

       Vi er ved en av de største overraskelsene med en idebasert virkelighet: Master ideer skaper i sitt bilde.  (I tråd med master ideens innhold.) Vi tenker ikke over det til vanlig, men aktivitet er praktisering av en spesiell ide. Aktivitet – er praktisering av ideen om at målet er utenfor rekkevidde. Mens å vente og motta – er praktisering av ideen om at målet blir gitt oss.

       Vi var ved C og kan ta skrittet videre til D:


Konsekvens 3 –  New Logic.


Kun master ideer som praktiseres skaper virkelighet. (Teoretiske ideer, eller master ideer som ikke anvendes i våre liv, skaper ingen virkelighet.)


       En idebasert virkelighet er døv og blind for teorier eller master ideer som ikke praktiseres. Den reagerer bare på ideer vi bruker. Og det spiller ingen rolle om vi vet at vi har og praktiserer en master ide, eller om vi ikke vet det. Uten forståelse av den idebaserte logikken velger vi en aktiv holdning i den hensikt å få tak i det vi ønsker oss, praktiserer derved en ide hvor gleden ikke er her, men der, - og utløser en virkelighet der alt vi ønsker oss er spredd, et utstrakt univers, - et fysisk univers med tid og rom:















      Med forståelse av den nye logikken velger vi en grunnleggende mottakende holdning i erkjennelse av at det vi ønsker blir gitt oss, praktiserer derved den eneste ideen hvor gleden er her, - og utløser en virkelighet der alt vi ønsker oss er samlet, et samlet univers (muligens et univers uten tid og rom):














       (Legg foreløpig merke til: Vitenskapen har beskrevet en begivenhet den har kalt Big Bang, og som skapte vårt univers utspredt i tid og rom. Men de har ikke kunnet forklare hvorfor den skjedde. Med de logiske reglene i den idebaserte forståelsen har vi nettopp funnet en løsning på denne sentrale delen i den store gåten.)

       Den master ideen vi praktiserer er en bumerang. Den kommer tilbake og treffer oss med en virkelighet. Med holdningen mottagende skaper vi en ultimat VIRKELIGHET uten adskillelse. Med den komplementære holdningen aktiv skaper vi en begrenset Virkelighet utspredt i tid og rom.

       Nøkkelen både til skapelse og til glede er forståelse. Og nå snakker vi ikke om forståelse som teoretisk aksept av spesielle sammenhenger. Vi snakker om praktisert forståelse, forståelse som blir stadfestet ved å følge disse sammenhengene når vi handler. Ettersom gleden jo er det ultimate målet, kan vi formulere sammenhengen slik: Med praktisert forståelse av logikken i en idebasert virkelighet, vil gleden realiseres i fult format. Uten praktisert forståelse av logikken i en idebasert virkelighet, vil gleden realiseres i sterkt redusert format.

       Når verden virker så lite magisk og gledelig i forhold til det vi kunne ønske oss, kan det i stor grad skyldes liten praktisert forståelse av master ideens del 2, mulighetene til realisering. Men master ideen har også en del 1, Skapelsens Intensjon. Dermed er det enda en mulighet til å skape forskjellige virkeligheter og tape glede. I samme øyeblikk vi taper litt forståelse av den gledelige Skapelsens Intensjon, blir den praktiserte master ideen mindre gledelig. Og for hver ytterligere reduksjon i forståelse i vår private utgave av master ideen utløser vi en privat utgave av den felles virkeligheten som er tilsvarende redusert i glede.

       Det er grunn til å anta, både fra teorien og fra eksperimenter med manipulering av praktisert nivå forståelse, at dette fallet i nivå forståelse gir tilsvarende fall i nivå glede. Og at dette har vært den nedadgående trenden for det begrensede gledesnivået som opprinnelig var tilgjengelig i den fysiske utgaven av universet.  Og, - at det vi kaller "det normale liv" kan se ut til å være blant de laveste av disse nivåene. Når vi først er her i den fysiske virkeligheten, er det grunn til å anta at mer varige forbedringer i gledesnivå er begrenset til det nivået som på sitt beste er tilgjengelig i den fysiske utgaven av universet.   

       Skissen til ny crazy teori er ferdig. Det ser ut til at den passer godt til hverdagserfaringene våre. Spørsmålet er om den er "crazy enough" til å forklare alle fem typene fenomen. Spesielt de i dypet av fysikken. Det er klart for verifiseringen. Det vil si undersøkelsen av om redskapene i den nye hypotesens redskapskasse passer til å forklare de forskjellige typene fenomen.

       Redskapene vi har å bygge forklaringer med denne gangen er levende bevissthet og intelligens, idebaserte årsaker, tiltrekning mot glede og bevisst hensikt.


 

Verifisering I og II:

Elementære fysiske fenomen / Andre særtrekk fra fysikken


       La oss begynne enkelt siden dette er helt nytt. Den virkeligheten vi ser og måler omkring oss byr på to markante trekk. Det ene er de skapningene og formasjonene vi ser som det typiske og lett synlige. Det andre er de atomene som bygger opp alt dette. Skapningene og formasjonene passer bra som uttrykk for Skapelsens Intensjon. Og atomene passer bra som begrensede muligheter til realisering.

     Her må vi ta inn en sak som er avgjørende i vitenskap og som ikke mange lekfolk er klar over.  Ingen eksperimenter i fysikken har noen gang  bekreftet at atomet er materielt i betydningen "ting". Det de har vist oss er at atomet er; små stabile enheter regulert av et sett krefter.

       Den generelle idébaserte forståelsen slår fast at det bare er snakk om krefter i forbindelse med ideer. I følge Governing Force er det én grunnleggende kraft, nemlig tiltrekningen mot glede. Jo mer glede en ide gir mulighet til, desto større tiltreknings-kraft har den.

       Disse tingene blir åpenbart viktige for å lage idebaserte forklaringer av sammenhengen mellom ideer og krefter. Det er fristende å gjøre dem om til et redskap som er mer egnet til å få fram detaljer:


Den idébaserte forklaringsmodellen:


Enhver ide som øker eller minker gleden følges av en kraft.

Styrken på kraften er identisk med mengden glede

og retningen bestemt av om gleden øker eller minker.


       Nå tilbake til det konkrete tilfellet vårt; egenskapene til atomet. Atomene er andre del av master ideen. Da får vi:


Partiklene i atomet er de ideene som er involvert i defineringen av begrensede muligheter til realisering.


Kreftene i atomet er tiltrekningen mot den gleden ideene i atomet bidrar til.


       Tidligere, med det materielle paradigmet, var partiklene og kreftene nøyaktig beskrevet. Men vi forstod dem aldri. Vi kunne ikke svare på hvorfor de er her og hvorfor de har de egenskapene de har. De var å betrakte som fenomen uten rasjonell opprinnelse, altså mirakler. Med idebasert paradigme kan vi forstå dem og svare på slike spørsmål.

       Et av de mange sære kjennetegnene på atomet er parrene av nøyaktig like store krefter og motkrefter mellom partiklene. Alle partiklene trekkes mot hverandre, men kolliderer ikke med hverandre, – de holdes i en viss avstand av krefter som er nøyaktig like store, men har motsatt retning. De logiske redskapene i den materielle forståelsen gir ingen svar på dette merkelige fenomenet, – de dukker opp fra intet som eksempler på nye mirakler. Med idebasert forståelse får også disse en rasjonell forklaring.

       Atomer er ikke samlinger av separate partikler pøst ut i alle himmelretninger ved Big Bang og som deretter tilfeldigvis har funnet hverandre og på forbløffende vis blitt til stabile flokker på grunn av mirakuløst beleilige krefter og motkrefter. De er andre del av master ideen i den begrensede Virkeligheten, altså en samling elementære ideer satt sammen til et meningsfullt utsagn.


De balanserte parrene av motkrefter: Atomet er et utsagn bygget opp fra elementære ideer som sammen definerer et konstant meningsinnhold og derfor følges av krefter i statisk balanse.


       Et enkelt eksempel på et utsagn kunne se slik ut: Her er en stor karamell, du får den ikke. Der er ideene som sørger for tiltrekningen til glede og ideen som stopper muligheten til å nå den gleden tydelige nok. Det samme er balansen mellom dem og resultatet av den balansen, - det blir ingen karamell å få denne gangen.

       En mer intrikat, men samtidig mer korrekt forklaring av akkurat utsagnet i atomet kunne se slik ut: 1) Den begrensede Virkeligheten er bygget på den ultimate VIRKELIGHETEN og begge virkeligheter er til stede samtidig. 2): Når ideene som gir muligheten til glede og ideene som opphever den er til stede samtidig, vil kreftene til og fra glede være til stede samtidig og utgjøre en statisk balanse.

       I følge fysikken var alle partiklene og kreftene vi finner i det fysiske universet til stede ved Big Bang. I idebasert forståelse betyr det at alle ideene som var til stede da den begrensede Virkeligheten ble dannet fra den ultimate VIRKELIGHETEN er til stede i vårt univers. Også de som definerte ubegrenset realisering.

       La oss se kort på ett atom, for enkelhets skyld 2H-atomet, (hydrogen isotopen deuterium) Figur 3. Ytterst elektronet i sin sfære, innenfor kjernen, med nøytron og proton og deres kvarker, disse elementære ideene som bare finnes i 2 ulike og på underlig vis komplementære typer; opp-kvarken (U) og ned-kvarken (D).















      I den idebaserte forståelsen blir 2H-atomet som en hovedsetning satt sammen av to bisetninger; nøytronet og protonet. Hver av disse bisetningene er igjen satt sammen av en triplett elementære begreper, kvarkene. Tidligere har vi funnet ut hvilke begreper som definerer mulighetene til realisering. Det er bare 2 av dem også; ideen mottakende og ideen aktiv. Og de er komplementære. Da er det fristende å gjøre det så enkelt som det ser ut til å være. Opp-kvarken (U) er ideen aktiv (A) og ned-kvarken (D) er ideen mottakende (M).

       Disse tolkningene av kvarkene er bekreftet med eksperimenter. (Se Eksperiment 2 under headingen Eksperimenter.)

       Bisetninger av typen nøytron og proton som finnes fritt i naturen preges i tilfellet av et iøynefallende trekk. Hver av dem inneholder et av hvert av de komplementære begrepene (M) og (A) + ett til av det ene eller det andre. Hva for slags grammatikalsk akrobatikk er det vi står overfor her?


Prinsippet for oppbygging av begreper.


Ethvert begrep som benyttes er avhengig av sin motsetning (komplementære begrep) for å defineres og opptrer derfor sammen med sitt komplementære begrep.

 

       Når vi til daglig ganske enkelt sier mottakende (M), så sier vi i følget prinsippet egentlig dette: "Av de to komplementære begrepene mottakende (M) og aktiv (A), snakker jeg nå spesifikt om mottakende (M)". Altså M og A for å definere begrepene + ett til av det ene eller det andre for å vise hvilket av begrepene som nå er i bruk; - en triplett. MAM eller MAA. Nøytronet utgjør da ideene som definerer ubegrenset realisering. Protonet utgjør ideene som definerer begrenset realisering.   

       Når alle ideene som var til stede den gang den begrensede Virkeligheten ble dannet fra den ultimate VIRKELIGHETEN fortsatt er til stede i vårt univers, kan vi komme et skritt videre. "Den begrensede Master Ideen er bygget opp av den ultimate MASTER IDEEN ved å gjøre en tilføyelse."  Den ultimate MASTER IDEEN, MISBL (SBL for sublime), består av Skapelsens Intensjon pluss ideene som utløser ubegrenset realisering, (ideen mottagende; MAM). Den begrensede Master Ideen, MILIM (LIM for limited), inneholder også dette. Men den opprinnelige MAM (nå nøytronet) i andre del av Master Ideen har fått tilføyelsen MAA (nå protonet). Altså ideen aktiv. Resultatet er sterkt begrenset mulighet til realisering. 

      Det er nærliggende å gå ut fra at tilføyelsen er gjort ved praktisering av ideen aktiv og uten forståelse av at en slik beslutning får svært uønskede konsekvenser i en idebasert virkelighet; – Big Bang og begrenset Virkelighet der målet blir plassert utenfor umiddelbar rekkevidde. Altså at tilføyelsen er gjort i en situasjon som ligner den vi har i dag. 

       Da kan vi lage en liten oversikt over sammenhengen mellom den ultimate MASTER IDEEN (MISBL) og den begrensede Master Ideen (MILIM). Jeg har arrangert det slik at vi ser systemet med tilføyelse og dessuten hvor atomet dukker opp.





























       Vi er klare til å spore opp elektronet. Se først på hele atomet og for enkelhets skyld på 2H-atomet (en variant av det minste grunnstoffet Hydrogen).


2H-atomet er et ord vi har satt på den flokk av elementære begreper (og tilhørende krefter) som til sammen definerer begrenset realisering (av Skapelsens Intensjon).

       

       Bidraget fra hvert atom er den ene uhyre lille pakken av muligheter til begrenset realisering av Skapelsens Intensjon som kan legges til et annet og et tredje og et veldig antall av atomer. Det som formidler denne lille pakken av muligheter er - elektronet. Elektronet skiller seg samtidig ut fra kjernepartiklene ved at den er ikke-lokal. Det vil si den befinner seg ikke på et spesielt sted, men er spredd rundt kjernen. Dermed kan vi ane hva elektronet representerer.


Elektronet: I idebasert forståelse representer elektronet konsekvensene av de elementære ideene i atomet (i form av evnen til å binde seg til andre atomer og dermed realisere Skapelsens Intensjon).


       Kjernekreftene i atomet, sterke og svake, følger med partiklene/ideene som før nevnt. Nå er det mulig å si litt mer detaljert om dem også. Kreftene har sin opprinnelse i begreper som sammen formulerer ideer av betydning for realiseringen av Skapelsens Intensjon og dermed for mulighetene til glede. Selv i atomet, der muligheten til ultimat GLEDE er blitt sterkt begrenset, vil tiltrekningen mot ultimat GLEDE være til stede.


Sterk kjernekraft kommer til syne der begreper er satt sammen til ideer som åpner eller stenger for muligheten til ultimat SKAPELSE (sterk GLEDE).


       Derfor, fordi de definerer mulighetene til ultimat SKAPELSE og dermed ultimat GLEDE, dukker sterk kjernekraft opp i forbindelse med nøytron og proton, nærmere bestemt kvarkene og ideene aktiv (A) og mottagende (M), - de som avgjør realiseringen av glede.


Svake kjernekrefter kommer til syne der begreper er satt sammen til ideer som åpner eller stenger for muligheten til begrenset Skapelse.


       Derfor, fordi de definerer mulighetene til begrenset Skapelse og dermed begrenset Glede, dukker de svake kjernekreftene opp i forbindelse med atomet som helhet og kommer til uttrykk gjennom elektronets affinitet til andre atomer; evnen til å binde flere atomer sammen og bidra til realisering av Skapelsens Intensjon.   

       Da er vi klare til å utvide fra 2H-atomet til hele rekken av grunnstoffer. I følge fysikken blir de elementære partiklene brakt sammen i de konstellasjonene vi kjenner (nøytron, proton, atom, rekken av grunnstoffer) på grunn av de medfølgende kreftene. I idebasert forståelse hvor kreftene er tiltrekning mot glede, betyr det at de elementære ideene former de konstellasjonene vi kjenner fordi dette er nødvendige trinn på veien til realisering av glede. – Hele rekken av grunnstoffer, inklusiv isotopene, er brakt sammen fordi det gir så mange flere muligheter til å realisere begrenset Skapelse.

       Nå kan vi bruke den idebaserte forståelsen til å forklare andre sentrale begreper fra fysikken.


Masse: Masse er muligheter til realisering som ikke er i bruk.


Energi: Energi er muligheter til realisering som er i bruk.


       Med overgangen fra materiebasert til idebasert paradigme ser vi en ny verden komme til syne. Der vi tidligere så en livløs og meningsløs verden ser vi nå liv og hensikt. Der vi før hadde nøyaktige beskrivelser av fenomen får vi nå forståelse. Og det avgjørende for å være på trygg grunn vitenskapelig sett, - der vi før hadde mirakler eller paradokser og fenomen vi godtok uten å kreve rasjonelle årsaker, der får vi nå forklaring og rasjonalitet.

       Når de to begrepene som er hovedfokus i fysikken er på plass (masse og energi), banker tyngdekraften på; den solid beskrevete, men mirakuløse tiltrekningen mellom atskilte legemer.


Gravitasjon/Tyngdekraft: Siden alle enheter begrensede muligheter til realisering (atomer) har masse, og forutsetningen for gledemaksimering ved begrenset Skapelse ligger i å kunne sette sammen flere slike enheter, følges alle enheter av masse av en kraft som tiltrekker andre enheter av masse.


       Og idébaserte forklaringer av tre andre rariteter i fysikken bør være med. Den første av dem er konverteringen av masse til energi, og omvendt. Noe som en gang var regnet som umulig i en materiell verden, men som vi er blitt nødt til å godta uten rasjonell forklaring.


E = mc2: I idébasert forståelse er masse og energi knyttet til samme basis. ”Massen er muligheter til realisering som ikke er i bruk.” ”Energi er muligheter til realisering som er i bruk.” Med samme basis blir konvertering av masse til energi og energi til masse lett forklarlig.


       Kvantene er en sentral egenskap ved det vi kaller materien. I dag vet ingen hvorfor energi bare kan utveksles i avmålte kvanter eller pakker, men vi har lært oss å godta det. Med den nye idebaserte forståelsen kan vi forklare det.


Kvanteteorien: ”Energi er muligheter til realisering som er i bruk.” I begrenset Skapelse vil kvantifisering være et karakteristisk trekk ved all energi fordi muligheter til realisering bare er tilgjengelige i begrenset mengde, ”kvantum”.


       Da er vi framme ved relativiteten, det særtrekk ved virkeligheten at alle fysiske lover er perfekt oppfylt uansett ståsted. Fenomenet relativitet er bekreftet av vitenskapen, men konsekvensene er paradoksale. Dersom for eksempel en liggende flaggstang blir kjørt raskt nok så vil den få plass inni en postkasse som står stille (3). Og dersom den ene av to tvillingbrødre i tenårene ble sendt ut i en tilstrekkelig rask rakett, ville han når han er tilbake på jorden fortsatt kunne være i tenårene mens broren er pensjonist. Relativiteten er lovmessig, men umulig å forstå og vanskelig å akseptere med materiell logikk. Med det idebaserte paradigmet blir den forståelig og naturlig.


Relativitetsteorien: I begrenset Skapelse er materie, tid, rom og fysiske lover ikke absolutte størrelser, men egenskaper som defineres av master ideen. Hvert individ og hver enhet av bevissthet og intelligens blir sentrum i sin egen idébaserte virkelighet. Materie, tid, rom og alle fysiske lover smøres dermed ut på nytt for hvert individ eller enhet. Vi får myriader av utgaver av det felles universet hvor alle lover er perfekt oppfylt.


       Dette er viktig blant annet i Eksperiment 1 som i praksis er en kortvarig endring i den private utgaven av den felles virkeligheten. 

       Materie, tid og rom er altså smørbare størrelser. Den praktiserte master ideen dikterer den utgaven av virkeligheten de er med på å utforme.


Materie, tid og rom: Størstedelen av materien (massen) er muligheter til realisering som ikke er i bruk, - tid og rom er spredningen av de mulighetene som fortsatt er tilgjengelige.


       Den rent tekniske konsekvensen består i at vi lever i et univers der store deler av Skapelsens Intensjon er låst i masse og det som ikke er låst er atskilt i tid og rom. Den følelses-messige konsekvensen består i et liv preget av sterkt redusert glede og nødvendigheten av å hjelpe til med å samle sammen livsnødvendigheter som er spredt i tid og rom.

      Enda en konsekvens: Kreftene som er i aksjon for å realisere Skapelsens Intensjon er tiltrekning mot glede og kan ikke måles med fysikkens måleinstrumenter, bare påvises av den resulterende designen.

       Jeg har valgt å ta med denne fordi den forklarer hvorfor vi har gått oss fast i den materielle forståelsen av virkeligheten. ”Sensoren” i alle typer følsomme fysiske måleinstrumenter består av atomene i instrumentet. Det som registreres og måles er de endringene som påføres atomene i måleinstrumentet av de atomene som måles. Den begrensede Virkeligheten er bygget opp av en Master Ide som består av to deler. 1)Skapelsens Intensjon og 2)mulighetene til realisering. Atomet er andre del, mulighetene til realisering. Altså kan de objektive måleinstrumentene ikke måle noen ting av Skapelsens Intensjon og ikke noen ting av den ultimate VIRKELIGHETEN. De kan bare måle andre del av den Master Ideen som har utløst den begrensede Virkeligheten. Selv i denne andre delen kan de bare gjøre kvantitative målinger, de kan ikke registrere noe av kvalitetene i form av ideinnhold eller glede. Altså er de fysiske måleinstrumentene dømt til å gå glipp av bevissthet, intelligens, ideer, glede, plan og årsaker. Kort sagt, måleinstrumentene er dømt til å gå glipp av det meste av virkeligheten og det meste som betyr noe i våre liv. 



Verifisering III: Komplisert design 


       Felles for forsøkene på å forklare komplisert design med materiell logikk er at det må lages forklaringer som bygger på tilfeldigheter. Jo mer komplisert designen er desto mer må forklaringen kjempe mot statistisk usannsynlighet. Med idebasert logikk blir slikt unødvendig.

     

Den første levende cellen, arter, økologiske systemer: Vi kan betrakte "maskinen" levende organisme, den fysiske og fysiologiske designen, som en mulighet til å få viktige detaljer i den nye forståelsen på plass. Med idébasert forståelse blir både dannelsen av den første levende cellen, dannelsen av artene og dannelsen av alle typer skapninger en naturlig følge av Skapelsens Intensjon. Her i den begrensede Virkeligheten foregår det ved at begrensede muligheter til realisering (atomer) summeres en for en. Styringen er intelligent og gledemaksimerende. Kommunikasjonen og koordinering foregår uhindret i den uendelige BEVISSTHET. Resultatet er den fysiske designen av cellen, den enkelte arten og nisjen eller det økologiske systemet av arter og nisjer.


Hun og han, ♀ og ♂: To spesielle serier mesterverk i biologien er designen av de to iøynefallende enhetene hun og han. Det hun og han kan få til sammen er mer enn gjennomsnittlig interessant for oss allerede. Det blir ikke mindre interessante i idebasert perspektiv. Den idebaserte modellen av atomet fra tidligere i dette kapitlet kan vi nå framstille som nedenfor (Figur 5).














       De komplementære karaktertrekkene vi kaller det maskuline (♂) og det feminine (♀) har slående likhet med aktiv og mottakende. Han og hun sammen i det vi kaller kjønnet formering har denne evnen til å realisere kopier av seg selv. Og når det foregår utløser det glede i store mengder slik det er karakteristisk når vi praktiserer skapelse i tråd med idebasert logikk.

      

Tiltrekningen mellom hun og han: Grunnen til tiltrekningen mellom ♀ og ♂ ligger i den gjensidige avhengigheten for å nå den ultimate GLEDEN. ♀ bidrar med uendelig mulighet til å realisere Skapelsens Intensjon og gleden i ultimat format. Men forutsetningene er fred og fravær av innblanding. ♂ bidrar med å verne disse forutsetningene.


       Det gjør tydeligvis ingenting om ♀ og ♂ dukker opp i atomet sammen eller på en brygge. Tiltrekningen ligger bokstavelig talt i luften.       Kvalitetene på kreftene i atomet ser det dermed ut til at vi kan lese av tiltrekningen vi erfarer mellom kjønnene her i vår verden av kjøtt og blod. Kreftene i atomet er tiltrekning av den typen vi erfarer som tiltrekning mot seksuell glede.

       Derfra er det kort vei til å forklare den enestående statusen til seksuell glede: Erfaringen av Skapelsens Intensjon ved å motta er fullstendig overlegen erfaringen av Skapelsens Intensjon ved aktivitet (med å samle eller produsere). Gleden er enormt mye større. (Bekreftes av Eksperiment 2.)

 


Verifisering IV: Vanlige idebaserte fenomen


       Felles for forsøkene på å forklare ånd/liv eller idebaserte fenomen som biprodukter av materie og materielle prosesser er at det må lages forklaringer som bygger på livløse materielle deler. Spørsmålet blir da følgende. Når oppstår liv av livløse deler? Er det når 2 livløse deler er satt sammen? Er det når 1 million livløse deler er satt sammen? 100 milliarder? Hvilket tall vi enn multipliser med null så blir sluttresultatet fortsatt null. Logikken i den materielle forklaringen av ånd/liv er borte og har måttet erstattes av tro. Med idebasert logikk blir disse tingene enklere å forklare.


Paradokset ånd og materie: Materie i betydningen ting finnes ikke. Alt er formet av ideer. Hele universet, - atomet og alt atomet bygger opp -, er et tankeprodukt. Det gamle paradokset er løst.


Bevissthet, intelligens, ideer, følelser, hukommelse: I den nye forståelsen får dannelsen av bevissthet, intelligens, ideer og følelser ikke lenger et troll-av-eske-opphav slik de gjorde i den materielle forståelsen. De to første av disse fenomenene, bevissthet og intelligens, er de grunnleggende redskapene i den idebaserte redskapskassen og de øvrige av dem er slikt man kan forvente å lage med disse redskapene.


Sansing og idedannelse: Som vi allerede vet har vitenskapen funnet ut at ”sensoren” i sansene våre i prinsippet er som sensoren i alle typer ekstremt følsomme fysiske måleinstrumenter. Altså er også sansenes oppbygning en garanti for at de måler bare de begrensede mulighetene til realisering og ingenting fra Skapelsens Intensjon. I tillegg vet vi at signalene fra sansene til hjernen transporteres som én type elektriske impulser. Altså er alle signaler hjernen mottar om verden fullstendig identiske og i en hver forstand meningsløse. Før eller siden må disse signalene tillegges mening. Med den nye hypotesen kan vi forklare hvordan. Der ute har vi verden. Her inne i vår bevissthet har vi bildet av den (Master ideen med Skapelsens Intensjon og defineringen av mulighetene til realisering). Der sansene viser oss omriss og formasjoner uten mening, der legger vi til mening fra det vi har forstått av bildet selv. Ikke som en spontan tolkning, men som en prosess av erindring. Ideene vi forsøker å erindre hentes ikke fra hjernen lokalt, men tas inn fra THE CORE ved direkte kontakt. Fra THE CORE går kommunikasjonen alltid ut i formatet ultimat MASTER IDE. Vi tar imot det formatet forståelsen vår tillater.


Spin-off ideenes innhold: Sammenhengen mellom master ide og spin-off ideer er lovmessig. Alle ideer og følelser og all fornuft og logikk vi utvikler, enten det er i forbindelse med religion, vitenskap, samfunn eller personlig liv, er en nøyaktig speiling av den master ideen vi praktiserer.


       Legg merke til denne lovmessigheten, den er sentral i oppsettet av  eksperimentene. 



Verifisering V: Uvanlige idebaserte fenomen 


       Felles for forsøkene våre på å forklare uvanlige idebaserte fenomen med materiell logikk er at de må bortforklares. Det er ingen logikk, ingen redskaper i den materielle redskapskassa som kan forklare slike fenomen. Alt fra tankeoverføring til nære døden opplevelser eller opplevelse av ekstrem Glede må betraktes som ikke-eksisterende eller irrelevante. Med idebasert logikk blir det lettere.


ESP - kommunikasjon uavhengig av tid og rom: Basis for virkeligheten er THE CORE OF REALITY.  Når virkeligheten er ”one minded” på den måten, spiller det mindre rolle om individene er atskilt i tid og rom.


Støtte og Synkronisitet: Støtten er den innebygde forsyningen av det vi trenger, inklusiv glede. Synkronisiteten er samordningen av begivenheter som er nødvendig for denne støtten. Sammen utgjør de det vi kan kalle Inherent Support, virkelighetens innebygde ivaretagelse av alle skapninger. Når vi praktiserer en dårlig master ide, synker Inherent Support. Når vi praktiserer en bedre master ide, øser naturen over oss det vi trenger, tingene legger seg til rette og kommer oss i møte på eventyrlig vis.


Mirakler: Det er nærliggende å se mirakler som resultat av kortere eller lengre perioder med praktisering av forståelse på et nivå som er like høyt eller høyere enn den forståelsen som har utløst den begrensede Virkeligheten (vårt univers i tid og rom) og de lovene som gjelder der. Mirakler blir glimt av en verden der materie og materielle lover ikke lenger er solide begrensninger, men smørbare størrelser diktert av en skapelse som pøser på med støtte og glede i overenstemmelse med det nivået forståelse som er i bruk.


Døden, nære døden opplevelser: Den personlige kjernen av bevissthet og intelligens er forankret i BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN i den evig eksisterende CORE OF REALITY. Vi lever evig, det er ikke noe å gjøre med det. Det å dø blir å leve videre.


Forskjellige gledesnivåer: Utgangspunktet for å forklare de svært ulike gledes-nivåene, blant annet fra eksperimenter og ulike andre sammenhenger, er at vi lever i en gledemaksimerende virkelighet. Den ultimate VIRKELIGHETEN med Inherent Support og ENHET med alt er tilgjengelig hele tiden. Men nivået praktisert forståelse bestemmer hvor mye av DEN vi opplever. Når forståelsen minker, vil den opplevde gleden minke. Dersom både forståelsen av Skapelsens Intensjon og forståelsen av idebasert logikk er gått tapt, vil gleden bli svært liten fordi vi mister så godt som all INHERENT SUPPORT og så godt som all opplevelse av ENHET. Og det er mer enn bare opplevelsen som endrer seg. Vår private utgave av det felles universet vil trekke tilbake dramatisk mye av sin iboende støtte. Og omvendt når forståelsen øker. (Bekreftes av Eksperiment 1 og Eksperiment 2.) 



Verifisering ved hjelp av eksperimenter


       Nytt paradigme fører til nye typer eksperimenter. De eksperimentene det allerede er referert til er kortvarige manipuleringer av master ideen. Begge resulterer i kortvarige glimt av de store mengdene glede og bekrefter sentrale punkter i den nye hypotesen. Blant annet den ultimat gledelige Skapelsens Intensjon og eksistensen av de elementære ideene i atomet. Resultatet av eksperimentene og instruksen for å kunne utføre dem selv ligger under headingen Eksperimenter.


Konklusjon


       Det var hele galskapen. Og som vi nettopp har sett noen eksempler på, kan vi nå ta opp igjen de spørsmålene vitenskapen i følge Hawking har gitt opp å svare på. Vi kan svare på hvorfor atskilte legemer trekkes mot hverandre, hvorfor det er partikler i atomet, hvorfor det er krefter mellom disse partiklene, hvorfor all energi kommer ut i pakker, det vil si "kvanter", osv. Vi kan også se hva krefter er og hva partikler er. Og med den samme forståelsen som løser disse smågåtene (I og II) kan vi også løse det klassiske paradokset "ånd og materie". Materie i betydningen ting finnes ikke. Alt det fysiske er stabile ideer skapt av ånd. Fenomen av typen komplisert design (III), ordinære idebaserte fenomen (IV) og ekstraordinære (V) forklares lett. Da har vi den første hypotesen som løser alle typer fenomen (I – V) fra ett og samme prinsipp. Naturvitenskapens målestokk for verifisering er enkel nok: Jo mer av virkeligheten det er mulig å forklare med den logikken som er karakteristisk for hypotesen, desto sikrere er den.

       Altså er skissen til ny reduksjonistisk hovedteori ikke bare crazy. Den ser ut til å være crazy enough. Det ser ut til at vi har The First Unified Theory (4).

 

Figur 6 nedenfor illustrerer den nye teoriens forklaringsevne.






























The First Unified Theory forklarer alle hovedtyper fenomen.

(Gruppe I, II, III, IV og V)


Sluttnoter

1) Rasjonalitet, eller det vi kaller fornuft og logikk, er ikke konstant. Det er uløselig knyttet til den målestokken vitenskapen har for å skille solide hypoteser fra mindre solide: Den hypotesen som kan forklare flest av virkelighetens fenomen ved hjelp av sin karakteristiske logikk er den mest solide. Når den gamle etablerte teorien viser seg å være mindre solid enn en ny hypotese, er vitenskapen forpliktet til å forkaste den gamle og innføre den nye. Dermed forkaster den den logikken/fornuften som er karakteristisk for den gamle og innfører den som er karakteristisk for den nye. Slik som f. eks da den heliosentriske planetteorien (solen i sentrum for planetenes bevegelse og jorden dreier rundt sin egen akse) overtok for den gamle geosentriske (jorden i sentrum for planetenes bevegelse). Den gang var utgangspunktet for de to hypotesene med ulik logikk/fornuft to forskjellige tolkninger av fenomenet planetbevegelse; "Himmellegemene beveget seg på en slik måte at bevegelsene, sett fra jorden, fortonet seg som tilnærmet sirkulære baner." Denne gangen er utgangspunktet to forskjellige tolkninger av fenomenet atom; "En samling små stabile enheter regulert av et sett krefter."

Tilbake til tekst...

2)  Enten opprinnelsen til alt er materie eller ånd, må vi trolig akseptere at det er evig. Alternativet ville være at det har oppstått av ingenting. Det virker ikke vitenskapelig akseptabelt.

Tilbake til tekst...


3) Vi tenker oss at det er to dører i postkassa, en på hver side, og at disse kan åpnes og lukkes. Hensikten med å sette opp tankeeksperimentet vårt slik er at vi kan åpne dørene for å slippe den råkjørende flaggstanga inn i postkassa og så, et veldig lite øyeblikk, lukke begge dørene (før de av hensyn til postkassa åpnes igjen). I dette lille øyeblikket har vi fanget hele flaggstanga inni postkassa. 

Tilbake til tekst...


4) I det gamle paradigmet framstod alle de elementære materielle fenomenene som mirakler, fenomen uten forklarlige årsaker. I det nye paradigmet er de forklart og framstår ikke lenger som mirakler. I stedet har vi fått et nytt mirakel; enheten av BEVISSTHET og INTELLIGENS. Situasjonen er likevel forbedret. Begrepet "materie" er utelukkende en teoretisk konstruksjon. Gjennom historien har vi ingen erfaringer (inklusiv eksperimenter) som kan bekrefte at materie i betydning "ting" eksisterer. Eksistensen av bevissthet og intelligens derimot kan bekreftes med daglige erfaringer. Når den nye teorien basert på denne enheten i tillegg løser Den Store Gåten og bekreftes med eksperimenter, er den solid verifisert.                                     

Tilbake til tekst...


Innholdsfortegnelse artikkel:


Bakgrunn for ny teori

Beskrivelse kontra forståelse

Verifisering av dagens teori

Forpliktelse

Jakten på en crazy teori

    Verifisering I og II

    Verifisering III

    Verifisering IV

     Verifisering V

     Verifisering ved hjelp av eksperimenter

Konklusjon





begrenset virkelighet
Tradisjonell atom modell
Modell av master ide
Ny atom modell